Sammen med Heidi Dahlsveen har vi i disse dager startet en kampanje på indiegogo for prosjektet Kromosomer. Det er en transmedial fortellerforestilling som handler om det det ukjente.

Med utgangspunkt i norske sagn fra så tidlig som 1640 som handler om byttinger, hulderfolk, havfruer og mange andre karakterer, tar forestillingen med oss ut i det vi har fryktet tidligere men som i dag vi tenker annerledes om. Fordi vi vet mer. For bak disse historiene ligger det historier om noe langt mer tragisk. Om menneskeskjebner som har blitt eksludert fra samfunnet fordi de er annerledes, til og med fra fødselen.

Vil du støtte kampanjen vår?

Du kan også følge med på utviklingen av prosjektet på Pinterest, følge #krmm på Twitter og Facebook.

Eller skrive deg opp på mailinglisten vår og få nyheter om forestillingen først av alle sammen rett i innboksen din.

Prosjektet skal søke etter svar på spørsmålet

Hvordan vi kan gjøre det enklere for eldre å bidra med sin kompetanse, arbeidskraft og entusiasme til etterspurt samfunnsnyttig arbeid?

Et så bra prosjekt må jo bare følges videre!

Partnerene i innovasjonsprosjektet er:
Seniornett, Innovasjon Norge, NTE, Norsk Senter for Seniorutvikling, SINTEF, NIFU, Kommune X som snart avsløres og Devoteam daVinci.

Refleksjonsfortellinger over praksis i helsefagene
I februar og mars reiser jeg og Jon André til Diakonhjemmet Høgskole i Sandnes for å hjelpe Grete Jamissen fra Høgskolen i Oslo og Akershus med å gjennomføre en workshop i digital historiefortelling. De to høgskolene er samarbeidspartnere i prosjektet Collaboration Across professional Boundaries.

Collaboration Across professional Boundaries eller Kvalifisering for tverrprofesjonelt samarbeid er et aksjonsrettet nettverksprosjekt mellom flere institusjoner som tilbyr utdanning innen helse- og sosialfag.

I februar var workshopen med hele 70 vernepleiestudenter som kom ferske fra praksisen sin og lagde historier om opplevelsene sine. Mange sterke historier som skapte gode og viktige refleksjoner rundt praksis i faget deres.

I mars skal vi ha 30 ergoterapistudenter som skal gjøre det samme. Inspirerende!

Jeg ble kjent med Isaac i 2005 da vi begge studerte film og video ved The University of Newcastle i Australia. Og nå har han endelig kommet til Norge for å jobbe med oss i WWN. Dette var altså da den første produksjonen vår, OG den første produksjonen til Isaac i Norge. Ekstrafint at videoen ble om et såpass spennende og fint arrangement som Tenk om. Fin kombinasjon!

WWNLab
Hver dag snakker vi om hva vi driver med. Hvorfor gjør vi det vi gjør? Hva kan vi gjøre for andre? Hver gang finner vi ut at målet er å bidra til noe positivt, noe som ofte blir kalt positiv sosial endring. Alle de tingene vi kan, hver for oss og tilsammen, de er bare forskjellige metoder til vårt felles mål, har vi funnet ut. Det er verktøy i vårt labkit, som hører hjemme i vår kreative lab for samfunnssinnovasjon – WWNLab.

Og fredag 17. februar sa Therese at, denne praten vi har, hver dag, den er det verdt å involvere andre i. “Kan ikke du starte å skrive om det på nettsiden vår? Også hjelper det jo deg samtidig å skrive om det”. Ja, det er jo sant det. Det er jo et av prinsippene jeg har jobbet etter det siste året gjennom workshopene i digital historiefortelling. Men det som er ennå viktigere, i den settingen, er jo at alle skriver. “Kan du også skrive? Og kan vi spørre om Jon André og Isaac kan skrive også?” spurte jeg tilbake. Alle fire burde snakke om og si hva vi ønsker å oppnå.

En bedre verden
Første gangen jeg begynte å si “at det skal handle om noe mer enn meg selv” var høsten 2010 da Nadina Helen Bakos og jeg startet Sweet Chili Stories sammen. “Noe mer enn oss selv” og “Gjøre verden bedre” sa vi ofte til hverandre. Samtidig følte vi oss veldig naive, men heldigvis traff vi etterhvert flere som ønsket det samme. Og jo flere vi møtte, desto mer innså vi at det ikke var naivt. Derimot var det viktig, og ikke minst, på høy tid. På høy tid å ønske at verden skulle bli bedre, og bli tatt på alvor samtidig. Og dette fant vi ut fordi vi snakket med andre.

Er det noe jeg lærte det siste året, så er det å prate med andre og dele om seg selv. Det gjør at det vi er opptatt av får økt mening, gjennom bekreftelse fra andre, fordi at de også er opptatt av det samme, og gjennom det får vi et fellesskap med de menneskene vi møter. Vi blir en bevegelse, som Åsmund Seip sier, en bevegelse av mennesker som ønsker at verden skal bli bedre gjennom å gjøre det vi elsker.

Vårt labkit
De tingene vi kan i WWNLab hører til i et labkit. Og hva vi ønsker å bruke det til er det alt sammen handler om for oss. I labkittet har vi verktøy for å komme frem til målet. Og verktøyene kaller vi storytelling, co-creation, play og opplevelsesdesign. Det har vi funnet ut at all vår kunnskap tilsammen blir til dette i vårt felles labkit. Og i skrivende stund så lurer jeg på om kanskje det er sånn vi skal markere alle tingene vi gjør. Enten så er de det ene eller flere.

Hilsen Merete

En historie har blitt publisert nesten hver uke siden den helgen. Under ser du de historiene som til nå er ute, og en historie om workshopen laget av Stian Thorstenson i Cultura.

Det kommer fortsatt ut videoer fra workshopen. Det som var det beste med helgen var at vi fant ut de som jobber i Cultura og de som er kundene deres er veldig opptatt av de samme tingene, men kanskje spesielt bærekraftighet. Derfor deler jeg disse digitale historiene også her på World Wide Narrative sine sider.
Ta en titt på historiene under.

Har du noen gang opplevd at du på mandag morgen har sagt til sjefen din eller en kunde: “jeg blir ferdig med prosjektet/oppdraget i løpet av uka” Men halvveis ut i uka finner du ut at du har beregnet alt for liten tid? Dette prosjektet var mer omfattende enn du trodde og du må ta en telefon og beklage og si at du trenger mer tid.

Når du endelig er ferdig med prosjektet, viser det seg at det har tatt 9 dager istedenfor 5. Neste gang du skal komme med et tidsestimat for et prosjekt, legger du på litt ekstra for å være på den sikre sida. Kanskje viser det seg å være for lang tid eller for liten tid, eller kanskje du er heldig å treffer akkurat riktig.

I forskingslabratorier har de akkurat det samme problemet. Forskerne beregner ofte for liten tid til å bli ferdig med forskingsprosjekter, rapporter og eksperimenter. Derfor spør de alltid nye forskere: hvor lang tid tror du at du bruker på dette? og når de er ferdige får de beskjed om å gjøre et enkelt regnestykke:

Faktisk tidsbruk / beregnet tidsbruk = labfaktor
eks: 9 dager / 5 dager = 1,8

for neste prosjekt kan du spørre deg selv: “Hvor lang tid tror jeg at jeg bruker? ok, da bruker jeg 1,8 ganger lengre tid.

for hvert prosjekt tilpasser du labfaktoren din. f.eks. hvis det viser seg at du på neste prosjekt bruker 7 dager, men magefølelsen sa at du kom til å bruke 5 dager, vil du få en lavere labfaktor (kanskje du har blitt flinkere til å komme med et “mage-estimat”). labfaktoren for dette prosjektet blir 1,4. gjennomsnittlig labfaktor blir:

(labfaktor 1 + labfaktor 2) / antall prosjekter = gjennomsnittlig labfaktor
(1, 8 + 1,4)/2 = 1,6

alle prosjekter er forskjellige, og dette er ikke ment som noen idiotsikker måte å komme opp med et 100% korrekt tidsestimat. men etter etter prøving, feiling og tilpassing vil du få en labfaktor som kan gi deg en god pekepinn på tidsbruk for de fleste prosjekter.

(bildet ovenfor er lisensiert under CC BY-SA 2.0 go tilhører Maine Department of Education)

Fra hulevegg til Facebook. En kjapp fin video med Joe Sabia om The Technology of Storytelling fra TED.com

Vi sverger til wordpress så dette bloggmagasinet går også på det.